Har du noen gang forsøkt å jobbe sammen med et menneske som ikke snakker samme språk som deg? Da jeg jobbet i helsevesenet, hadde vi en vikar som snakket dårlig norsk og ingenting engelsk. Vedkommende var alltid smilende og blid, nikket og sa ja hver gang hun ble spurt om å gjøre noe. Problemet var bare at oppgavene ofte ikke ble gjort, noe som la ekstra press på oss andre, for vi måtte hele tiden sjekke om ting var gjort og gjøre det hvis ikke. Etter hvert begynte beboerne også å klage og hun fikk flere advarsler fra sjefen. Samtidig begynte misnøyen å spre seg blant kollegene hennes. Disse tingene førte til at den blide, smilende dama ble stressa, nervøs og på vakt ovenfor oss andre. Det viste seg til slutt at vedkommende ofte enten ikke forsto det som ble sagt eller misforsto fordi hun ikke snakket språket ordentlig.  

Hun sa ja, nikket og smilte på autopilot, kanskje fordi hun hadde opplevd at folk ble utålmodige med henne når hun ba dem gjenta eller snakke langsommere.

Jeg tror at hundene våre opplever mye av det samme. Hunder er sosiale dyr og har derfor et komplisert språk. En del av språket er medfødt, men hunder utvikle det i samhandling med andre hunder og oss mennesker. Hunder snakker med hverandre og oss mennesker hele tiden, men opplever nok altfor ofte å bli misforstått av menneskene sine. Tenk om kollegaen min hadde opplevd at det begynte en ny ansatt som snakket hennes språk? Hvem tror du hun hadde satt seg sammen med i lunsjen? De som misforsto og var sure på henne, eller den nyansatte som forsto hva hun sa? Hvem vil du være for hunden din?